Det finnes en rekke ulike ruter å bestige Kilimanjaro på både fra Kenya og fra Tanzania. Statistikken for å fullføre på de ulike rutene og komforten tilgjengelig varierer betydelig. Vi valgte å benytte den nest mest populære ruten fra Tanzania-siden, Machame-ruten. Denne er også kjent som ”Whiskey Route” blant de lokale i området uten at bakgrunnen er kjent for oss. Normalt benytter man seks dager langs denne ruten, men syv-åtte er anbefalt. Vi brukte under fem dager til toppen, som i etterpåklokskapens visdom ikke anbefales. Mer om det senere. Machame-ruten er vanskeligere enn Marangu-ruten, som er den mest populære. Fordelen med ruten vi valgte er imidlertid at løypetrassene er lengre slik at akklimatiseringen er bedre med resultat at flere fullfører langs denne ruten sammenliknet med Marangu-ruten.

Vi var en gruppe på seks kadetter fra Luftkrigsskolen samt en sivil kjenning for å ivareta et minimum av orden i gruppeprosessen. Alle kom rett fra kurs og landet sent på kvelden i Kilimanjaro. Dagen etter startet det som skulle bli sommerens eventyr og her er min dagbok fra ekspedisjonen

Dag 1: Machame port til Machame leir

Porten som er inngangen til selve fjellet ligger på omtrent 1.800 m.o.h. Dagsturen opp til leiren der man skal sove for dagen tok en fem-seks timer med rolig marsj i et relativt bratt terreng. Veien opp var preget av jungel og fuktig klima så det var mye å hvile øynene på, men dessverre så vi ingen dyr. Selve leiren der vi skulle sove lå midt i skylaget så det var mye dis og tåke med lite utsikt. Vi sov i tomannstelt og opplevde en overraskende luksus. Det ble servert varm suppe og hovedrett i et eget oppsatt mattelt, som bærerne bar opp. Imponerende. For oss vant til RSP, stridsrasjon eller tilsvarende så var dette rene luksus. For øvrig må det nevnes at bærerne og guiden var utrolig høflige og hyggelige og det var aldri noe som ikke kunne fikses eller ordnes. Det kan ikke forklares hvor flinke og ”på” alle bærere var for å hjelpe til med alt fra bæring til fylling av vann. Før det ble mørk var det mulig å glimte litt av veien videre. Det var rimelig klart at leiren lå akkurat over tregrensen siden lendet gikk fra å være frodig og tropisk til markant goldt med mye sten og lave busker. Selve leiren lå på 3.032 m.o.h. og ingen hadde så langt meldt om noen tegn til høydesyke.

Dag 2: Machame leir til Shira leir

Denne dagen var en enkel marsjdag med relativt lite marsj i avstand, men i høyde hadde det vært noe stigning. Etter hvert som turen gikk steg vi over skylaget. Her meldte det seg en liten overraskelse: Den nådeløse solen. For de som ikke tok smøring på alvor, meg (”dette hadde jeg jo gjort før”), så ventet en flott rødfarge i nakke og armer rimelig fort. Graden av UV-stråling er langt høyere i en slik høyde – erfarte jeg fort. Selve stigningen var ikke brutal etter den første bakken og dagens rast, Shira leir, lå på 3.847 m.o.h. De første tegn til høydesyke kan opptre i denne høyden, men ingen i ekspedisjonen vår opplevde dette. Temperaturen var litt lumsk siden det blåste en del i leiren og dette understøttet selvfølgelig den nådeløse solen i sitt prosjekt med å svi meg. Solkremen ble fort oppgradert fra 15 til block. En oppdagelse her på dag to var at i Afrika så er det vanvittig mørkt om natten siden det er lite, til dels ingen, lysforurensning. Ikke misforstå meg her: vanvittig mørkt.

Dag 3: Shira platå til Barranco leir

Dette var akklimatiseringsdagen der vi først steg opp til 4.630 m.o.h. før så å stige ned til Barranco leir som lå på 3.950 m.o.h. Denne dagen var preget av mye vind så det var ikke spesielt varmt. Ulempen var at når det er litt kjøligere så kan man glemme å drikke nok vann og så regelmessig som høydesyken krever. Her meldte hodepine og sterk hodepine seg for enkelte av deltakerne. Selv slet jeg med en kraftig hodepine fordi jeg i noen minutter havnet på defensiven med vanninntak mens jeg smurte meg for solen og gårsdagens hovmodige innsats som endte i nederlag mot UV-strålingen. Bærerne gjør en imponerende innsats. De har alle omtrent 27 kg (det er det som er maks tillatt vekt for bærere) på skuldre, hode eller rygg. Og her går vi og puster tungt med en liten dagstursekk. En føler seg litt stusselig når en ser hvordan de senesterke og slanke bærerne tråler seg oppover løypen mens en selv kjenner pusten melder seg bare en skal slå lens bak i en sten.

Dag 4: Barranco leir til Barafu leir

Dagen startet med en skikkelig bratt og lang vegg som krevde både armer og ben mens man sakte jobbet seg mer eller mindre rett oppover. Det gikk over ganske fort, men det var relativt demotiverende å stå på bunnen av denne og se rett oppover. Fra toppen gikk vi nedover til Karanga Valley som var en slak steinrøys med mye sand som blåste rundt over alt. Busemenn i nesen og englestøvet i øynene har forresten vært kullsvarte siden første dag. Det var en fin lunsj halvveis på strekket der vi faktisk fikk se skyene bli til og forsvinne rundt oss for så å dannes enten under eller over oss i høyde. Det var litt av en magisk opplevelse. Fra å oppleve sterk sol ble det fort kjølig da skyene dekket over og dette gikk om hverandre frem til marsjen gikk videre mot siste stopp før toppen. Landskapet har blitt veldig grått og brunt uten noe vegetasjon. Her er det stein å telle for den som har lite å gjøre. Dagens leir, Barafu, lå på 4.600 m.o.h. og her ble det mat før vi hvilte til rundt 23:00. Da startet forberedelsene til sluttetappen. Til tross for at man er sliten så var det ikke mye søvn å få på øyet. Jeg var rimelig spent og for å være ærlig nervøs på om jeg skulle klare siste etappe. Det var et dristig opplegg med 1.300 meter stigning, og tatt i betraktning at vi normalt steg med 800 meter per dag, som i tillegg var doble dagsetapper.

Natt til dag 5: Kibo Peak og nedstigning til Mweka leir

Da vi ble vekket var det bare å gjøre klar og sette i marsj oppover. På grunn av stigningen og terrenget så ble det sikksakk-gåing oppover. Det blåste vanvittig mye og temperaturen lå på rundt null grader. For første gang kjente jeg at jeg frøs og måtte begynne å bruke polarjakken i kombinasjon med vintervotter og gamasjer. Det var en stille gjeng der vi gikk oppover med hodelykter på. Marsj midt på natten med en respirasjon som var på høygir og vannflaske som frøs så ble det litt mestring ut av dette. Flere ganger måtte vi stoppe for å hente inn strekk i køen uten at det var noe unormalt med tanke på høyden. Syv timer så-lange-som-et-vondt-år senere kom vi på toppen. Fryd. Det var en utrolig fantastisk følelse å se solen snike seg frem opp. Flere slet med tung pust, meg selv inkludert, og andre hadde bankende hodepine og utmattelse. Det er en rar følelse å kjenne at kroppen mer eller mindre hele tiden er i mangel av luft. Akkurat som å ha nettopp kommet inn fra en 3.000 meter. Jeg følte meg i grunn veldig godt da jeg kom på toppen og like etter at jeg var kommet helt opp ved skiltet som markerer faktisk høyeste punkt så sluttet jeg å fryse, begynte å smile og sjangle. Gratulerer, jeg hadde fått en god dose høydesyke. Det var i grunn veldig ekkelt siden jeg måtte henge i stavene og brukte vanvittig med krefter på å gå et par meter rett frem. Det ble snøvling og tåke. For å være ærlig husker jeg ikke så mye fra toppen, men de andre sier at vi ikke var der lange biten, kanskje en 20 minutter, og så fort jeg hadde kommet meg ned et par hundre meter så forsvant ubehaget like fort som det var kommet.

Dag 6: Mweka leir og ned til porten

Vi dro hjem til hotellet.

Fjellet og farene

Siden Kilimanjaro ikke krever noen tekniske klatreferdigheter eller tungt med utstyr gjør at det er mange besøkende der hvert år. Lende og stigningen er av en slik art at enhver normal oppegående person skal klare å komme til toppen så lenge man lytter til kroppen og tar signalene på alvor. Dessverre er det enkelte som tar for lett på fjellturen og det hender at det går så langt at liv går tapt, som oftest på grunn av akutt høydesyke (AMS). Høydesyke oppstår som følge av at luften blir tynnere desto høyere opp man kommer. På toppen av Kilimanjaro inneholder ett pustedrag halvparten av oksygenet som et tilsvarende drag gjør ved havnivå. Gitt nok tid kan menneskekroppen tilpasse seg oksygenfattige miljø ved å produsere nok røde blodlegemer. Siden man ikke har mange uker på å bestige Kilimanjaro vil enhver oppleve en eller annen form for effekt av oksygenmangelen. Dette kan være alt fra kort pust, hodepine, svimmelhet, kvalme, søvnløshet og naturlig nok utmattelse. Disse tegn er normale og alle vil på et tidspunkt oppleve dem. Eneste verktøy for å forhindre og lindre er å drikke nok vann. For ethvert befal med feltdisiplin der det skal være så tror jeg ikke at denne biten er det store problemet. Viktigst av alt er å ta det med ro hele tiden. Som de sier i Tanzania, til Kilimanjaro og alt annet, pole pole. Oversatt betyr dette sakte, sakte. Det høres kanskje unødvendig, men det er fort gjort å gå på, som fungerer i Norge, men ikke på Kilimanjaro.

Imidlertid kan høydesyken, som alle i ulik grad rammes av, forverre seg ved akutt høydesyke. Dette er en kronisk form for høydesyke. Symptomene er de samme som over og i tillegg kommer oppkast, blod i urin, influensa-liknende allmenntilstand og omtåkethet. Å spå høydesyke er umulig. Det rammer unge som eldre og trente som utrente. Derfor er det av viktighet at en tar signalene ved høydesyke på alvor og ikke ignorerer signalene. Hovmod står definitivt for fall hos dette fjellet. Og hvis du er i tvil så sett av en eller flere ekstra dager til å akklimatisere. Det er bare godt. I etterpåklokskapens visdom burde vi også ha hatt bedre tid.

Afrika svarte i grunn til forventningene og mye av det man ser på TV eller leser om i avisene er faktisk helt korrekt. For eksempel var parkvesenet i Kilimanjaro nasjonalpark hæren, og at disse ved en eventuell helikopterevakuering av en pasient tok 4.000 $ kontant. En annen interessant episode var da vi satt på restaurant i Zanzibar kom de tre aper og hoppet rundt mens de stjal mat. Fantastisk. I tillegg fikk jeg støt i dusjen og det er ingen hemmelighet at busser og biler ikke akkurat ville stått til fremragende på EU-kontroll. En annen artig sak var at kadett Max (alle tre krigsskolenes maskot) som var med oss på hele turen gav et vanvittig med oppstyr. Alle i Tanzania og Zanzibar var kjempeinteressert i denne trefiguren med kjempenese og kjempeføtter. Enkelte trodde dette var guden vår og som kuriositet kan det nevnes at vaskedamene på hotellet pyntet ham med blomster. Kjempestas og Max var fornøyd.

Reisetips

Så noen tips til de som skal bestige Kilimanjaro eller på ferie i Tanzania eller Zanzibar: Store deler av de som reiser til Tanzania og Zanzibar arrangerer og booker turen god tid i forveien. De beste gjestehus, ekspeditører og hoteller er tungt overbelastet for store deler av året. Å møte opp på dørstokken er rett og slett ikke et alternativ. Især transport må fikses i forveien for å få ting til å gå opp. Kompleksiteten å få alt til å fungere sammen gjør at selv den mest hardbarkede selvstendige backpacker ofte booker gjennom en reiseagent. I forbindelse med ekspedisjonen og den påfølgende ferien på Zanzibar benyttet vi Hvitserk ekspedisjonsreiser som agent. Det fungerte godt og her var det bare å møte opp til angitt tid hele veien. Behagelig. For de som skal til Kilimanjaro så medfører dette innkjøp av nytt utstyr for de aller fleste. Her brukte vi Skandinavisk Høyfjellsutstyr som har både ekspertise og utstyr på området. Anbefales!